OVERSETTERAKSJONEN 2006

OM FORHANDLINGSBRUDDET

HVA SIER FORLEGGERNE?

Les korrespondansen

FRA MASSEMEDIA

VÅR BROSJYRE

PRAKTISK INFO

TIL MEDLEMMENE

KONTAKT

HJEM

DEBATTINNLEGG OM AKSJONEN

Jon Rognlien i Dagbladet 27. august:

Inntjening og anstendighet

OVERSETTERNE: Fredrik Wandrup har i Dagbladet 21. august en kommentar om den pågående oversetteraksjonen og de spennede samlekortene som nå er kommet i omløp. En detalj i kommentaren trenger imidlertid litt oppklaring. Wandrup skriver at forleggerne har hevdet at «det er et synkende marked for oversatt litteratur». Det kan hende de også har sagt det - til tross for at statistikkene forteller om stadig flere titler i stadig større opplag - men det vesentlige i vår motparts argumentasjon er klagen over dårlig inntjening fra den oversatte litteraturen, og at det er derfor man ikke kan betale oversetterne det de bør få. Forleggere flest er faktisk enige med oss i at honorarene er for lave og at de dessuten har sakket betydelig akterut i de siste 15 årene. Men dessverre finnes det altså ikke penger i systemet til å rette opp dette.

Problemet med argumentasjonen om den dårlige inntjeningen er at den ikke blir belagt med tall. Kalkylene for oversatte bøker blir holdt hemmelige, av konkurransemessige grunner, hevdes det. Dermed vet ikke vi hva som betales i budrunder om rettigheter, hva som betales i tekniske kostnader, administrative kostnader, osv. Vi aner ikke hvor break even i et bokprosjekt ligger og når og hvor de store gevinstene kommer. Vi får bare høre at kostnaden for vår innsats må knipes, fordi pengene allerede er brukt opp til øvrige utgifter.
  

DETTE ER Å SNU tingene på hodet. Kostnadene til en adekvat oversettelse må være basis i kalkylen, ikke den siste salderingsposten. En oversetter må betales for å kunne gjøre et grundig arbeid der språket gjennomgås flere ganger og alle fakta og terminologiske problemer kan sjekkes grundig.

Kanskje inntjeningen i den oversatte litteraturen er svekket - om den da er det - fordi det norske markedet ikke klarer å absorbere alle utgivelsene? Kanskje redaktørene ikke har funnet de riktige bøkene? Kanskje ikke alle bøkene som kommer ut har fått det optimale språket og leserne dermed blir litt lei? Kanskje en nøkkel til suksess og inntjening for norske forlag ligger i å tilby oversetterne levelige kår?

Når vi reiser våre krav, kommer motparten gjerne trekkende med den av fremtredende utøvere ofte glimrende oversatte høyverdige litteraturen som selger lite eller ingenting - det vi gjerne kaller katedralbøker. Men slik litteratur utgjør bare en ørliten andel av den totale utgivelsesfloraen. De aller fleste bøkene er børsbøker: rent kommersielle varer som man tjener - eller ihvertfall håper å tjene - penger på. Kokebøker, krim, bridgebøker, reiseguider, biografier, bekjennelser, sladder, bøker om Krigen og andre kriger osv osv. Digre hauger med masseproduerte varer.

Men det er jo mulig å tape penger også på varer som selger mye. Det er bare ingen grunn til å straffe oversetterne for det.  

Til toppen av siden

Bjørn Herrman i Klassekampen 30. mai:

Sakens kjerne

Det grenser til komikk når Forleggerforeningens leder Geir Berdahl nok en gang kommer trekkende med at oversetterne har flere inntektskilder enn normalhonoraret. Det eneste nye han bringer til torgs er at det faktisk leses opp fra oversatte bøker i NRK. Rett skal være rett, jeg var ikke klar over dette da jeg skrev mitt innlegg, men det er altså blitt lest opp utdrag fra 5 oversatte bøker, fordelt på 12 programmer i serien “Verdt å lese” i P2. Så vet vi det. Men utgjør det noen forskjell? Hvis det utgis 1500 oversatte bøker i året, blir 1495 av dem blir ikke lest opp i NRK.

Noe som bidrar til komikken, er at 5 av disse programmene besto av utdrag fra John Steinbecks Turen med Charlie, oversatt av Nils Lie i 1963. Nils Lie er forlengst død. Men forleggerne mener kanskje at oversetterne bør få sin lønn i det hinsidige?

Sakens kjerne er at en oversetter i 1992 kunne klare en gjennomsnittlig norsk årslønn ved å oversette i overkant av 1300 sider. I dag må den samme oversetteren levere godt over 1700 sider for å klare det samme. Årsaken til dette er at honoraret har vært regulert etter konsumprisindeksen. Vår betaling følger prisutviklingen på automatisert industriproduksjon og billige importvarer fra lavkostland. Det er dette det handler om, men det svarer ikke Berdahl på. I stedet terper han på de mulige tilleggene man kan være så heldig å få. Men hvor stor andel av de oversatte bøkene genererer noe som helst utover sideprisen på 207 kroner? Kan Berdahl legge frem tall her?

En ting Berdahl forøvrig glemmer å nevne i sin oppramsing av mulige tilleggshonorarer, er at de utbetales som en prosent av det opprinnelige honoraret. Avtaleverket som regulerer dette, har vært det samme siden begynnelsen av 90-tallet. Det betyr i praksis at ikke bare tjener vi dårligere på selve jobben nå enn i 1992; i den grad noen er så heldig å få en bok i bokklubb eller som lydbok, er også dette honoraret relativt sett dårligere i dag enn for femten år siden.

Berdahl vil at oversetterne skal ta forlagenes situasjon inn over seg. Så gjerne. Men da må forleggerne komme med noe mer enn vage, udokumenterte påstander; hver gang vi ber om dokumentasjon av tall, får vi høre at det er "forretningshemmeligheter". Og de må slutte alltid å komme trekkende med de få smale titlene, som dessverre ikke lønner seg. Jo da, de fins. Men det fins uendelig mange flere titler som selger!

Det er ingen som forventer at forlagene, som Berdahl skriver, skal skaffe prosjekter nok til å gi alle oversettere en solid inntekt. Det vi forventer er at forleggerne faktisk betaler for de oppdragene de ber oversetterne om å påta seg, enten vi oversetter fra engelsk eller andre språk. Vi samarbeider gjerne med forleggerne om å styrke den smale oversatte litteraturens stilling i det norske litterære systemet. Men akkurat nå handler det om noe annet. Nå handler det om at oversettere har krav på å bli behandlet som mennesker, ikke som tilfeldige varer fra lavkostland. Så Berdahl har rett når han skriver at vi står igjen med hvor mye en oversetter skal ha for å oversette en side, og hvordan honoraret skal reguleres. Vi ser fram til at denne erkjennelsen omsettes i konkrete utspill.

Bjørn Herrman
leder av Norsk Oversetterforening
bherrman@online.no 

©Klassekampen

Til toppen av siden

Geir Berdahl i Klassekampen 20. mai:

Men Herrman, da!

«Berdahl, da, når hørte du sist en oversatt bok lest opp i NRK?» spør Norsk Oversetterforenings leder Bjørn Herrman meg i et innlegg i Klassekampen 10. mai. Svaret på det er: sist fredag. I hele år har NRK/P2 sendt opplesninger fra oversatte bøker.

19 ganger har det skjedd hittil i år. Dette er litt typisk for Herrmans måte å diskutere på. Når jeg forteller at oversetterne har flere inntektskilder enn arkprisen, bagatelliserer han det. Han ser ut til å mene at det for eksempel ikke gjelder å få utbetalt kr 5000 for billigbokgjenbruk, og at det nesten aldri skjer at en oversatt bok blir gitt ut som pocketbok åtte år etter førsteutgivelsen. Men et av de store forlagene hadde 80 slike utbetalinger i fjor. I 2005 fikk oversetterne av 147 oversatte titler 50 prosent tillegg for utgivelse i bokklubber. (4,4 mill. utbetalt til 138 oversettere.) Minst 53 oversatte bøker kom ut som lydbøker i 2005. Kulturrådet kjøpte inn 72 oversatte titler. Oversetterne får da utbetalt et tillegg på 25 prosent av opprinnelig honorar. En stor andel av de aktive medlemmene i Oversetterforeningen mottar faktisk noen av disse tilleggene, selv om Herrman synes å være av en annen oppfatning. Jeg tror Herrman og jeg blir enige om antallet utbetalinger for gjenbruk, her er det virkeligheten som bestemmer, og ikke våre tolkninger. Jeg har villet nyansere det ensidig negative bildet Herrman gir av oversetternes økonomi. Gjenbruk har betydning for oversetternes økonomi; akkurat som forfattere og forlag bygger de opp sin egen backlistportefølje. Det er oversettere som tjener bra bare på å oversette, akkurat som det er deler av den oversatte litteraturen forlagene tjener godt på. Oversetterne er viktige for forlagene, og vi ønsker profesjonelle og stabile oversettere. Men akkurat som forlagene må nyansere sitt syn på oversetternes økonomi, må også oversetterne ta forlagenes situasjon innover seg, ikke bare bagatellisere vår virkelighetsbeskrivelse. Forlagene tjener mye på den delen av oversatt litteratur som tar av. Men den litteraturen som derimot ikke tar av, selger stadig dårligere, og selv støtteordninger kan ikke hjelpe på underskudd. Norge er et lite språksamfunn og et lite bokmarked, det er grenser for hva en oversatt bok tåler av utgifter før vi sier nei til utgivelse. Forlaget Oktober, som jeg jobber i, gir ut sju oversettelser i år; fire skjønnlitterære verk og tre sakprosabøker. To vil kanskje selge over 1000 eksemplarer, resten 300 - 700. Én eller kanskje to av titlene vil dekke inn kostnadene. Dette er en del av den forlagshverdagen som oversetterne også tilhører. Jeg syns også at Herrman og Oversetterforeningens syn på oversetteryrket er noe forenklet. Markedet for en oversetter som oversetter fra engelsk/amerikansk, er relativt stort, og det er mulig for oversettere med disse språkområdene å leve av å oversette bøker. Det er flere (relativt) enkle oversettelser, som ofte kommer i bokklubb. Men bare en kommer til fransk, tysk eller portugisisk så er det mye vanskeligere. I de to oversetterforeningene er det organisert til sammen 600 medlemmer (en del dobbeltmedlemmer), forlagene klarer ikke skaffe prosjekter nok som kan gi alle en solid inntekt. Da står vi igjen med hvor mye en oversetter skal ha for å oversette en side, og hvordan skal den indeksreguleres? Det er naturligvis flere punkter som er viktige i en ny og modernisert oversetteravtale, men dette er de mest sentrale områdene som må løses før vi kan komme videre. Jeg tror også at samarbeid foreningene i mellom må til for å styrke oversetternes stilling i det norske litterære systemet.

©Klassekampen

Til toppen av siden

Bjørn Herrman i Klassekampen 10. mai:

Men Berdahl, da!

Torsdag 4. mai svarer Forleggerforeningens leder Geir Berdahl på mitt innlegg i Klassekampen. Han begynner med å si at forleggerne og oversetterne var enige om at honorarene skulle justeres i takt med konsumprisindeksen. Men det er lenge siden. Vi sa opp avtalen på grunn av KPI-tilknytningen 1. mai 1999. Berdahl er altså 7 år på etterskudd i sin virkelighetsfremstilling.

Den som påtar seg et oversetteroppdrag for et norsk forlag, får 207 kroner per oversatt, opprettet og korrekturlest side. Forleggerforeningens tilbud er nå på 219 kroner.

I 1992 måtte man oversette i overkant av 1300 sider for å klare en gjennomsnittlig norsk årslønn; med forleggerforeningens siste tilbud må vi opp i 1600 sider.

Dette kommenterer ikke Berdahl. I stedet viser han til at det fins enkelte oversettere som tjener godt fordi oversetterne har andre inntekter, og han lister opp disse så en skulle tro at en i tillegg til honoraret fra forlaget, kan regne med både ett og to bokklubbhonorarer, honorar for lydbokutgivelse, innkjøp til kulturrådet, opplesning i NRK og stadige gjenbrukshonorarer. I tillegg kommer stipender og bibliotekvederlag.

En hel jungel av ekstrainntekter. Men sørgelig få oversettere befinner seg i denne frodige jungelen. Den er heller ikke særlig stor. Norske oversettere flest befinner seg på en tørr slette med få saftige gresstuster.

• I 2004 var det 83 oversatte bøker som genererte bokklubbhonorar til oversetteren (50 % tillegg). De resterende 1352 oversatte bøkene som ble utgitt av Forleggerforeningens da 50 medlemsforlag, ga ingen slik uttelling.

• Innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur under Norsk Kulturråd gir oversetteren en bonus på 25 % av honoraret. I 2005 ble 63 titler innkjøpt. Igjen: det var 1372 bøker som ikke genererte noe slikt tilleggshonorar.

• Forleggerne har hittil aldri akseptert oversetterkontraktens formulering om at lydbøker skal honoreres med "ikke mindre enn 25 %" av opprinnelig honorar. Før altså nå, i den siste uka i mars 2006. Og hvor mange oversatte titler kommer ut som lydbok hvert år - 40? 50? Gi oss tall, Berdahl!

• Billigutgaver av oversatte bøker - såkalt gjenbruk - er også en inntektskilde. Men dette skjer bare når boka trykkes igjen etter åtte år (nå foreslått redusert til seks). Billigbøkene kommer imidlertid stort sett ut etter ca ett år, og det er ikke mange oversatte bøker som i det hele tatt kommer i billigutgave. Ikke er det store summer det dreier seg om heller: Ifølge Forleggerforeningen ligger gjenbrukshonorar for oversettelser i snitt på 5000 kroner.

• Leses boka opp i NRK får oversetteren penger for det. - Berdahl, da, når hørte du sist en oversatt bok bli lest opp i NRK?

Det fins noen få statlige stipender for skjønnlitterære oversettere, ingen for faglitterære. Og ja, oversetterne mottar bibliotekvederlag - på linje med forfattere, dramatikere, komponister og andre grupper. Det har vi gjort siden lov om bibliotekvederlag ble innført i 1984. Vederlaget brukes til stipender.

Her er vi ved et interessant poeng: Er det slik at Forleggerforeningen betrakter bibliotekvederlaget som enda en offentlig subsidiering av forleggerne? Skal da f.eks. forfatternes royalty reguleres ned på grunnlag av bibliotekvederlaget? Hva med dramatikernes honorarer fra teatrene? Eller er dette bare et argument forleggerne finner det opportunt å bruke overfor oversetterne?

Og hvorfor glemmer Berdahl å nevne kopiverderlaget? Kan det være fordi det også utbetales til forleggerne? I 2005 fikk de ca 49 millioner fra Kopinor, mer enn alle skribentorganisasjonene til sammen.

Nei, Berdahl, det holder ikke å påstå at oversetterne har store ekstrainntekter. Realitetene er at oversetterhonorarene er latterlig lave, og at vi har sakket betydelig akterut de siste årene. Dette vet du like godt som vi.

Visst står det i bruddprotokollen mellom oversetterne og forleggerne at vi er enige om at avtalen trenger en modernisering. Men etter å ha vært til stede på hvert eneste forhandlingsmøte siden høsten 2003 har jeg fremdeles ikke sett ett eneste konkret forslag fra Forleggerforeningen til hva denne moderniseringen skal gå ut på. Oversetterne har lagt frem en rekke forslag. Det er forleggernes tur nå, Berdahl.

Bjørn Herrman
leder av Norsk Oversetterforening
bherrman@online.no

Til toppen av siden

Geir Berdahl i Klassekampen 4. mai:

Er alt svart?

Norsk Oversetterforenings leder Bjørn Herrman hadde et innlegg 28. april mot uttalelser jeg kom med i Klassekampen i forbindelse med bruddet i forhandlingene mellom oversettere og forleggere.

Herrman har et klassisk innlegg der alt framstilles som forferdelig for oversetterne og alt er lyst for forleggerne. Tar en for seg de 60 forlagene som er medlem av Forleggerforeningene så er vel bildet mer nyansert. Det samme er det vel om en tar for seg oversetterne. Sannsynligvis er det oversettere som tjener bra (mer enn en redaktør) og noen som tjener mindre bra. Akkurat som det er oversatte bøker forlagene tjener (mye) penger på og det er oversatte bøker de taper på. Herrman vet at det er bøker som er lettere og raskere å oversette enn andre og at det norske litterære systemet gir oversetterne ekstra inntekter utover arkpris. Oversetterne får i dag kr. 3.122,- for å oversette 16 sider (= 1 ark). Vårt tilbud er 3.300 (+ kr. 200,- i opprettingshonorar). I tillegg betaler forlagene 14,1 prosent i arbeidsgiveravgift. Oversetterne får 50 prosent av oversetterhonoraret i tillegg om boka kommer som hovedbok/lisensbok i bokklubb. Dette gjaldt omtrent 150 oversettere i 2005. (Kommer boka ut i to bokklubber får oversetteren 2 x 50 prosent.) Blir boka innkjøpt av Kulturrådet mottar oversetteren i tillegg 25 prosent av oversetterhonoraret. Det fikk 58 oversettere i 2005. For lydbokutgivelse mottar oversetteren 20 prosent av honoraret. (Partene er enige om 25 prosent nå.) Oversetterkontrakten gir rom for at det betales mer per ark enn normalt, og det er ikke uvanlig at dette skjer. Det kan være fordi oversettelsen er komplisert eller at det er tidspress og liknende. Kommer boka ut som billigbok mer en åtte år etter utgivelsen første gang, må det betales 10 prosent av fullt oversetterhonorar. (Nå er det foreslått til fem år + utgivelsesår.) Leses boka opp i NRK får oversetteren penger for det. Det finnes en del stipendier for oversettere og de mottar bibliotekvederlag. Herrman avslutter sin artikkel med å kreve modernisering av kontrakten, men det står jo i bruddprotokollen mellom partene at vi er enige om at avtalen trenger en modernisering.

©Klassekampen

Til toppen av siden

Bjørn Herrman i Klassekampen fredag 28. april:

Synd på forleggerne?

I Klassekampens oppslag 16. april om bruddet i forhandlingene mellom oversetterne og forleggerne kommer Forleggerforeningens leder Geir Berdahl med flere uttalelser som ikke bør få stå uimotsagt.
            Det er ikke riktig at norske oversettere får best betalt i Europa. Berdahl burde sjekke betingelsene til oversettere i Island, Nederland og Sverige, eller Frankrike for den saks skyld. Samtidig har Norge Europas høyeste levekostnader, og siden det er her vi bor og arbeider blir det meningsløst å sammenligne sideprisen for bokoversettelse i Norge og andre land.
Det er nesten så en synes synd på norske forleggere, når en leser Berdahls uttalelser. Akkurat nå presses de fra alle kanter. Både bokhandlere, forfattere og oversettere, ja og utenlandske agenter, vil ha en større del av kaka. Men norske forleggere har de beste betingelsene i Europa.
            Gjennom innkjøpsordningene er de garantert salg av 1000 eksemplarer av all norsk skjønnlitteratur; oversatt litteratur har også en innkjøpsordning. I tillegg er det en rekke land som gir støtte til oversettelser av sin litteratur, Nordisk råd og EU har støtteordninger for oversettelser; dertil kommer momsfritaket, som er estimert til 1 milliard årlig og, selvfølgelig, de lave oversetterhonorarene.
            Berdahl uttrykker bekymring for hvordan det skal gå med den smale oversatte litteraturen dersom forleggerne skulle imøtekomme oversetternes krav. Men vi har ikke lenger råd til å være de utøvende idealistene som betaler for forlagenes kulturelle troverdighet. Det er forlagene som gir ut bøkene, ikke oversetterne. Det er lett å snakke om kulturforpliktelser og viktige bøker når man sitter på fast lønn i et forlag, men også frilansere må betale regninger.
            Hver gang det er snakk om oversetternes honorarbetingelser får vi høre hvor dårlig gode utenlandske romaner og viktige smale titler selger. Men det kommer ut langt flere oversatte kokebøker, underholdningsromaner, krim, biografier og reisehåndbøker. Og de selger i mye mer enn 200-600 eksemplarer. Omsetningen av oversatt skjønnlitteratur økte med 75 % i 2004; i 2005 var økningen på i overkant av 30 %. Vår betaling er den samme enten en bok selger mye eller lite.
            Berdahl trekker også frem at agentene som selger internasjonale rettigheter nå forlanger mer enn før. Det kan det kanskje være noe i, men her må norske forlag ta en del av ansvaret selv. I et oppslag i Dagens Næringsliv 27. mars sto det at fem norske forlag deltok i budkampen om rettighetene til en "kul kultbok" - som foreløpig bare foreligger som uferdig manus. Ikke rart det blir dyrt. (Gyldendal gikk av med seieren.) Det kunne vært interessant å høre om de samme rettighetene ble like dyre i andre land?
            Det skal Berdahl ha, han innrømmer at forlagene trenger heltids bokoversettere. Men da må oversetterne kunne leve av det de gjør. I 1992 måtte en oversetter gjøre i overkant av 1300 sider i året for å tjene tilsvarende en gjennomsnittlig årslønn i Norge. Nå må samme oversetter gjøre godt over 1700 sider for å oppnå det samme. Det går ikke i lengden.
            Forhandlingene har ikke bare dreid seg om honorarer. Et sentralt krav fra oversetterne har vært at hele avtaleverket må moderniseres. Oversetterkontrakten ble utformet på 70-tallet og er ikke blitt vesentlig endret siden. Men Forleggerforeningen har avvist alle våre forslag til modernisering, selv en så opplagt ting som at kontrakten må avspeile at vi nå leverer elektroniske manus, har de avvist.
            I løpet av forhandlingene har oversetterne lagt frem flere konkrete forslag til ny avtale, blant annet med henvisning til oversetteravtalene i Nederland og Sverige. Forleggerforeningen har avvist alt oversetterne har kommet med. Det er derfor ikke oversetterne som nå må komme på banen med et nytt forslag. Nå er det Forleggerforeningens tur.

Bjørn Herrman
Leder av Norsk Oversetterforening

Til toppen av siden

Jon Rognlien i Morgenbladet fredag 28. april:

Uklare budbringere

Å oversette bøker foregår mellom to stoler, i et uklart terreng. Mange metaforer, ordspill og omskrivninger har vært lansert gjennom tidens løp for å anskueliggjøre hva denne prosessen egentlig innebærer. Man snakker om å bygge bro, man snakker om fergemannen, om skapende kunst og om transvestittisme.
Oversetteren foretar en bevegelse som er unik. Først står hun i lesernes leir og samler mot for å bli en superleser, den som leser aller grundigst, aller dypest, på vegne av den store leserskaren. Så går hun ut av porten, gjennom et tåkete terreng og inn i forfatterens leir. Her inntar hun forfatterens plass og gir seg til å skrive boka på nytt. Det blir en ny bok, og denne nye boka vandrer så tilbake til leserne. Oversetteren blir helst ikke sett.
Ja, oversetteren foretar en unik overskridelse av den klassiske grensen mellom budskapets avsender og mottaker. Hver gang hun går løs på en tekst må hun utføre vågestykket, og hver gang hun er ferdig, skal hun smette ubemerket inn i leserskaren igjen. Den neste boka skrives kanskje av en ny forfatter, med samme oversetters hender og tanke.
Disse er språkets hemmelige agenter. Derfor er det noe paradoksalt i å snakke om "synliggjøring av oversetteren". Skal verdens spioner kanskje begynne å kreve "synliggjøring av spioner"? Det er jo fienden som ønsker synliggjøring av agentene! Men farene ved usynlighet er store: Ikke bare blir man lett påkjørt, man blir også lett viftet vekk, som en slags flue. Og her er kjernen i kommunikasjonsproblemene mellom oversettere og forleggere, som nå har resultert i forhandlingsbrudd og forestående aksjoner.

Norske oversetteres honorarer har sakket betydelig akterut i forhold til den generelle lønnsutviklingen. Det er det ingen som betviler, heller ikke toppene i forleggerforeningen. Problemet er at forleggerne enten synes dette er helt greit, eller mener at det er litt synd, men at det må være slik, med de knappe marginene i kalkylene for bokproduksjon.
Flere oversettere har prøvd å få i gang en debatt om disse spørsmålene. Jeg har selv, i Aftenposten 6. og 13. mars, stilt noen klare spørsmål til forleggerforeningens direktør Per Christian Opsahl om hvordan oversettere er å anse, og om hvordan en oversetter bør anse seg selv. Dette har ikke Opsahl funnet det bryet verd å svare ordentlig på, derimot har han etter forhandlingsbruddet kommet med en del spredte uttalelser som skaper forvirring. Kanskje slike uklare budskap er forleggerforeningens foretrukne metode for å slippe å forholde seg til virkeligheten, men vi som er nødt til å leve i den, vil av og til ut av fiksjonens univers og se på realitetene.

Så la oss se nærmere på hva Opsahl sier. "Vi mener at vi har kommet med flere gode tilbud" (Dagbladet 2. april). "Vi mener at oversetterne vil få en rimelig betaling for den jobben de gjør med det tilbudet vi kom med. Man må ikke glemme at oversetterne også har andre inntekter ..." (Dagens Næringsliv 8. april). "Oversetterne er ikke lønnsmottakere, men frilansere. Det er ikke riktig å likebehandle dem som forfattere [...] honoraret må ses i sammenheng med hva oversettere tjener i andre land og hva slags andre inntektsmuligheter de har" (Drammens Tidende 7. april).
Her er det noe. Oversettere er ikke lønnsmottakere, men heller ikke å anse som forfattere. Man er frilanser, og frilanserens inntekt skal ses i forhold til frilansere i andre land, og i forhold til hvilke andre inntekter de har. Det er altså ikke relevant at oversetterne bor og arbeider i Norge, med det herværende prisnivået. Så lenge oversettere i andre land tjener mindre, bør ikke de norske kreve noe, antyder jo Opsahl. Unikt!
Og hva med de andre inntektene? Her er det to muligheter. Enten tenker Opsahl på andre inntekter man har som oversetter, eller inntekter man har av annen virksomhet, når man ikke er oversetter på heltid. Ja, noen gjør oversetterjobber for andre enn forlagene. Naturligvis gjøres det ­ i næringslivet er det ikke uvanlig at betalingen er mer enn dobbelt så høy som forlagenes satser. Er det mer verd å oversette verktøykataloger enn siciliansk krim? Men uansett verdi: Er det riktig at næringslivet skal sponse forlag ved å betale dobbelt for tekniske oversettelser slik at oversetteren skal kunne ha råd til også å gjøre litteratur?

Enda verre blir det hvis man skal tolke Opsahl dit hen at det en oversetter tjener utenom oversettergjerningen skal telle med i diskusjonen om honorarnivå. Selv er jeg også håndverker og utfører jobber i byggebransjen. Mener Opsahl at mine kunder skal drive indirekte sponsing av bokutgivelser gjennom å overbetale meg for allerede kostbare tjenester? Hvorfor skal ikke norske forlag selv klare å gjøre opp for det de bestiller?
Nei, nå må forleggerne komme seg ut av børskatedralen sin og fortelle oss som er ute i felten hvem vi er, ja, nettopp, hvem vi er ­ men gjerne uten de ha-stemte frasene om at "vi er i samme båt" og at den oversatte litteraturen "er et felles løft". La oss slippe å høre det evige "husk at dette er et tapsprosjekt", når vi likevel aldri får vite tallene.
Det er ikke så lett for oss å synes synd på forlagene. Er for eksempel Opsahl på det rene med hva en frilanser må dekke av utgifter selv ­ til kontorhold, sykeforsikring og pensjoner? Hvem er det forleggerne vil ha? Maskinoversettere i lavkostland?

Jon Rognlien
Litteraturforsker

Til toppen av siden

Fra Dagens Næringsliv 19. april:

Knapper og glansbilder

Direktør i Den norske Forleggerforening, Per Chr. Opsahl, mener at bokoversetterne “ville få en rimelig betaling for jobben de gjør” med det tilbudet forleggerne har kommet med (Dagens Næringsliv, 8. april), altså en årslønn på 231 000. Men ikke bare det, han føyer til: “Vi må ikke glemme at oversetterne også har andre inntekter, blant annet får de gjenbrukshonorar hvis boken kommer i ny utgivelse.”

Hadde det ikke vært for at det var vår økonomi han snakket om, ville vi ha ledd rått. Gjenbrukshonorar? Vi som undertegner dette har til sammen 122 års fartstid som oversettere og har oversatt rundt 440 bøker. For disse bøkene har vi alt i alt mottatt i høyden ti gjenbrukshonorarer. I gjennomsnitt ligger gjenbrukshonoraret på 5000 kroner, så det blir femti tusen blanke kroner til sammen, eller altså en ekstrainntekt på 409 kroner per årsverk.

Enten vet ikke Per Christian Opsahl hva han snakker om, eller også mener han at bokoversetterne faktisk bør tjene så dårlig at 409 kroner utgjør en betydelig forskjell.

Merete Alfsen, Kari Bolstad, Tone Formo, Kåre A. Lie, Isak Rogde

Til toppen av siden

Originalteksten til debattinnlegg som noe redigert sto på trykk i Klassekampen 19. april:

Oversetteren som ung kvinne

I anledning Oversetteraksjonen 2006 har en ung kvinnelig oversetter fått behov for å ytre seg. Hun har det egentlig ikke med å heve stemmen og stikke hodet fram, men forleggernes kontinuerlige arroganse mot henne og hennes kolleger har forvandlet henne. Det skal de ha.

I 1998 sa hun opp en god jobb som redaktør i Bokklubben. Hun var 32 år og mor til en toåring. Full av livslyst og virketrang hadde hun bestemt seg for å virkeliggjøre en langvarig drøm: å bli oversetter. Med engelsk som et slags morsmål nr. to og sju år på universitetet med hovedfag i litteratur, mente hun å stå godt rustet. Fem år i Bokklubben hadde dessuten gitt henne et godt kontaktnett i forlagene. Allerede før hun sa opp sin faste jobb, hadde hun fått flere oppdrag. Så dette så ikke ut til å være noe problem.

Da vår kvinne sluttet i Bokklubben, var lønnen på godt over 300 000. I dag, åtte år senere, ligger hun godt under 300 000. Et vanlig oversetterårsverk­ estimert til 1000 sider ­ gir 200 000 kroner. For å tjene en 70-80 000 mer, noe hun er helt avhengig av for å mette sine barn og betale sine faste utgifter, må hun jobbe mye. Og da mener vi mye.

Nå er denne unge kvinnen svært glad i å jobbe ... mye. Men hun føler seg faktisk ikke så ung lenger. Hun begynner å bli litt sliten. 40 år og sliten? Særlig! Nå er du midt i livet sto det på bursdagskortet hun fikk av den eldste datteren sin da hun fylte 40.

Nå går det mot vår, og da skal man jo føle seg glad og fri. Og det gjør for så vidt denne kvinnen også. Etter åtte år og 23 bokoversettelser har hun ikke angret på sin store avgjørelse, å si opp sin godt betalte, trygge jobb. Hun elsker å sitte på hjemmekontoret sitt og pusse og mekke på ordene så de henger sammen og blir gode å lese. Problemet hennes er nemlig ikke at hun ikke liker jobben sin. Problemet er at hun må jobbe hele tiden for å tjene de ekstra kronene som skal bøte på den lave årslønnen. Når døtrene er på skole og i barnehage, sitter hun der foran dataskjermen, må vite. Men det er hun naturligvis ikke alene om. Det hun kanskje er noe mer alene om, er at hun sitter der etter at jentene har lagt seg også, nesten hver bidige kveld. Hun sitter der ofte i helgene, mens jentene er hos bestemor og bestefar, er med pappa på fjellet. Mamma må jobbe. Hvor mange ganger har de ikke hørt det? Mamma må jobbe, hun kan ikke være med.

Fra tid til annen klarer hun ikke å la være å tenke over hvor mye hun ville ha tjent i dag, åtte år senere, hvis hun var blitt værende i sin trygge, faste jobb eller hadde jobbet i forlag. Det skjer hver gang hun regner ut størrelsen på et oversetterhonorar etter at siste punktum er satt. Sist da hun leverte 215 sider som skal bli en spionroman norske barn kan lese utpå vårparten, og hun regnet ut at hun ville få 52 000 (før skatt) for en tre måneders jobb.

Det er dette hun lurer på: Er det rimelig at høyt utdannede mennesker, som de aller fleste oversettere er, skal måtte jobbe 130­150% for å tjene nok til å brødfø seg og sine? Er det rimelig at denne kvinnens medstudenter fra Blindern for 15 år siden, som mange av dem er forlagsredaktører i dag, skal tjene mye, mye mer enn henne (i tillegg til å ha alle velferdsgoder som sykeordninger, pensjonsordninger, kontorfasiliteter, fem uker ferie, osv.)? Hvorfor skal de få gleden av å følge norsk lønnsutvikling de siste årene, mens hun selv avspises med å bli indeksregulert, som om hun var en vare og ikke et menneske av kjøtt og blod? Hvorfor nekter forleggerne å ta hensyn til den alminnelige lønnsutviklingen når oversetterne skal honoreres? Vil ikke forleggerne at oversettere skal være en egen yrkesgruppe i Norge? For snart må vår kvinne søke fast jobb for å overleve. Spørsmålet vår slitne, unge kvinne innerst inne stiller seg er: Hvor gammel blir hun egentlig i sitt yrke som oversetter? Hun er bare midt i livet, som datteren hennes sier, men har hun ork og økonomi til å fortsette i sitt virke? Er det en forlegger der ute som kan berolige henne? Hallo?

Av Nina Aspen, skjønnlitterær og faglitterær oversetter, medlem i NO og NFF

Til toppen av siden

Bjørn Herrman i Dagbladet 5. april 2006:

Gode tilbud?

“Vi beklager at det har kommet til brudd,” uttalte Forleggerforeningens direktør Per Christian Opsahl i Dagbladet på søndag om bruddet med oversetterne, “men vi mener at vi har kommet med flere gode tilbud.” Dette er med respekt å melde tøv, og det vet Per Christian Opsahl godt.

I 1999 sa oversetterne opp normalavtalen med Forleggerforeningen fordi forleggerne ikke fant noen grunn til å forhandle om justering av honorarbetingelsene. Siden har det i flere omganger vært ført forhandlinger for å få på plass en ny avtale. Disse forhandlingene har gjerne foregått slik at oversetterne kommer med forslag til endringer og forleggerne svarer: Nei.

Det “gode tilbud” Forleggerforeningen har kommet med, er å øke honorarene slik at et normalårsverk for en oversetter heretter skal lønnes med hele 217 800 kroner. Det er mulig Opsahl synes det er godt. Det er han i så fall alene om.

Et av de største problemene med oversetteravtalen har vært at honorarutviklingen er knyttet til konsumprisindeksen, noe som har ført til at mens resten av Norges befolkning har opplevd en reell inntektsøkning de siste 15 årene, tjener oversetterne like dårlig nå som de gjorde i 1992. Et av de viktigste kravene for oversetterne er derfor at honoraret må knyttes opp til lønnsutviklingen for alle andre norske lønnstagere.

Svaret fra Forleggerforeningen er at “vi er som kjent ikke inneforstått med en justering ut fra den alminnelige lønnsutviklingen i Norge”. Jo, oversetterne er kjent med dette synet, men vi vil ikke lenger akseptere det.

Det har skjedd store endringer i bokbransjen de siste 15 årene, og oversetterne har krevd at hele avtaleverket må moderniseres for å fange opp dette. For eksempel utfører oversetterne i dag en rekke oppgaver som tidligere ble tatt hånd om i forlagene. Betalingen for dette ekstraarbeidet har stått på stedet hvil siden 1992. “Tilbudet” fra forleggerne er at det fortsatt skal gjøre det.

Billigutgaver kommer ut mye raskere nå enn tidligere; mellom 6 og 14 måneder etter at boken først er publisert. Så tjener vel oversetterne mer? Å, nei. Det skal gå 8 år før en oversetter får såkalt gjenbrukshonorar, og det ligger i gjennomsnitt på rundt 5000 kroner. Dessuten gjelder det bare et fåtall titler. Forleggernes tilbud om å redusere gjenbrukstiden til 6 år, kan ikke karakteriseres som “godt”, men i beste fall som en kosmetisk endring.

Oversetterne har lagt frem flere forslag til helhetlige løsninger, men disse er blitt avvist av forleggerne. De gode tilbudene har vi til gode å se.

Bjørn Herrman
Leder av Norsk Oversetterforening

Profesjon på billigsalg?

Sammen med faglitteraturens generalsekretær Trond Andreassen skriver forleggerforeningens administrative leder Per Christian Opsahl et innlegg i Aftenposten tirsdag 9. mars der han beklager kommunenes manglende vilje til å yte rimelig vederlag for bruk av åndsverk. Han trekker fram Soria Moria-milliardene og mener at kommuneforhandlerne bør byttes ut med statlige forhandlere, fordi de "ved sin opptreden fraskriver seg ansvar".
            Det er viktig og riktig at Opsahl engasjerer seg i dette. Også jeg er, som oversetter, av dem som har nytt godt av Kopinors innsats for å sikre opphavsrettshavere "rimelig vederlag", som det heter. Men hovedgrunnen til at jeg ikke får rimelig vederlag for den innsatsen jeg gjør er at mine oppdragsgivere – de norske forlagene, organisert i Opsahls forening – ikke vil ha det slik. Dette tok jeg nylig opp i et innlegg her i Aftenposten, som ironisk nok sto på trykk fire dager før Opsahls betraktninger.
            Opsahl er forleggernes øverste administrativt ansatte. Han forhandler på vegne av sin forening mot blant annet den foreningen Andreassen er øverste administrativt ansatt i – NFFO. I disse forhandlingene om honorarer og avtaler går det etter sigende ikke framover, nei, det raser bakover og nedover. Opsahl vil ha oss tilbake til den tiden da forleggerne var suverene fyrster som kunne slenge fra seg noen smuler etter forgodtbefinnende til sulteforede litterater. Han vil ikke ha profesjonister, han vil ha treller som bukker og skraper med den proverbiale lua i hånda.
            Det er lett for Opsahl å klage sin nød over manglende uttelling i offentlige pengedryss. Jeg blir gjerne med i hans kor utenfor de departementale ringmurer. Men når vi så står der, samlet på valen, blir det nok fristende å spørre ham om når han selv vil gå inn for å gi meg – og mine! – et "rimelig vederlag". Jeg er dessverre redd også han da "ved sin opptreden fraskriver seg ansvar".

Jon Rognlien, tidligere faglitterær oversetter MNFF

Til toppen av siden

Jon Rognlien i Aftenposten 6. mars 2006:

Farvel til en profesjon?

Forlagsbransjen er et fint sted å være – ja, så fint at Cappelen forlag kan gå ut og tilby studenter konsulentjobb til 1/3 av det allerede lave standardhonoraret, for at de skal få et bein innafor. De håper å få studenter til å lese 100 utenlandske bøker og skrive uttalelser om de bør utgis, for 500 kr pr bok. Til gjengjeld skal studentene få 3 seminarer der de bl.a skal lære hvordan markedsavdelinger i forlag virker.
            Cappelen bedyrer at dette nærmest er å betrakte som en gave. Studentene får en enestående sjanse til å bli kjent med bransjen, som så mange vil inn i. Senere har de uttrykt at det var galt å tilby penger i det hele tatt. Hadde de bedt om uttalelsene gratis, ville det ikke vært snakk om underbetaling. Det var altså ikke fordi de kjøpte en tjeneste at de ville betale – det skyldtes bare misforstått gavmildhet.
            Jeg er frilanser, med oppdrag som oversetter og konsulent for forlag. All betaling til frilansere er så lav som mulig, og i de 10+ årene jeg har holdt på, er satsene knapt blitt regulert utover konsumprisindeksen (KPI), som bl.a er basert på prisen på kinesiske sko, dansk ost og Leca-blokker. Forlagene ser oss som leverandører av en vare, og det gjelder å skvise prisene. Om de har noen idé om hvordan vi skal effektivisere, sier de det ikke. Maskinoversettelse? I fjor skrudde jeg opp tempoet, med omfattende seneskader som resultat – og ingen sykelønn fra arbeidsgiver. Kanskje vi skal konverteres til lavkostland?
            I disse 10+ årene har lønnsutviklingen i Norge vært eventyrlig. Og prisene likeså! Boligprisene er mangedoblet, men de kommer ikke til uttrykk på den indeksen som regulerer våre honorarer. Og bokprisene – ja, den varen forlaget altså ønsker at jeg skal anse meg som en underleverandør til – har skutt i været i mye brattere kurve enn KPI. Forlagene vil ikke ha meg som lønnsmottaker, med alt det innebærer av forpliktelser – feriepenger, syketrygd, sosiale goder. De vil ha en leverandør av en vare, altså vil de være kunde. Men opptrer de som kunde? Eller opptrer de som fyrster som forteller undersåttene at de skal være glad for å få adgang til det lokale Parnasos?
            Vi hører ofte at det er lite penger i oversatt litteratur. Men tall ser vi aldri. Det finnes naturligvis eksempler på bøker som utgis uten at det gir penger. Men forlagene driver ikke med oversettelser av veldedighet. Realiteten er at det er store penger i sektoren. For det er ikke bare gjendiktning av Baudelaire eller komplette Platondialoger. Det er også krim av Jan Guillou, kokebøker av Jamie Oliver, biografier om gammelnazister, anti-islamske pamfletter og reiseguider til allverdens steder. Brorparten av bøkene er kommersielle produkter som gis norsk språk av profesjonister. Men som altså skal finne seg i å sakke stadig lengre bakut i forhold til alle andres lønn – inkludert forlagenes egne folk.
            I kalkylene for oversettelser ligger det mange kostnader og gjærer. Bl.a har prisen på rettigheter økt sterkt. Man kniver om det man tror blir bestselgere i krappe budrunder arrangert av internasjonale agenter med én interesse: å maksimere sitt eget prosent-honorar. Forlagene er med på denne karusellen fordi de håper å tjene inn enda mer. Og utfra en eller annen skrudd logikk ser de ut til å mene at vi oversettere skal bære byrden av feilslåtte overbud.
            Vi skal stå med lua i hånda og være glad for i det hele tatt å få lov til å være salderingspost. Det er nok av folk som vil inn i bransjen, men hvor mange er det som blir og gjør oversettelse til yrke? Det blir neppe lettere å få folk til å jobbe godt når et normalårsverk vil gi 206.000 brutto, som frilanser. Velkommen i boligkø! Oslo er akkurat gått forbi Tokyo som verdens dyreste by.
            Men noen oversettere tjener jo godt, sies det. Ja, det finnes dem som tjener til dels store penger – erfarne folk med fartstid og rutine, som dessuten gjerne får de letteste oppdragene. Noen av disse jobber svært raskt, altfor raskt, har det vist seg i flere tilfeller. Er noen tjent med at vi kjører i 120 i 60-sonen?
            Cappelens nye taktikk med å tilby studenter en gave for å la dem snuse på forlagsverden er et symptom på en føydalisering av hele bransjen. Forlagene prøver å spre et bilde av at de driver med veldedighet. Vi som er innafor skal føle oss som privilegerte, men utsatte, fordi det står en kø av yre studenter og banker på slottsporten.
            Men vi ønsker ikke å være annet enn respekterte yrkesutøvere med anstendig betaling for arbeidet. Oversetterforeningene prøver å få forleggerforeningen til å forstå at vi ikke kan leve med stadig større etterslep i høykostnadssamfunnet. Men våre forhandlere møtes med arroganse og uforstand ved forhandlingsbordet. Vi skal tydeligvis ikke se på oss selv som yrkesutøvere på linje med andre medlemmer av samfunnet, nei, vi skal være billigst mulige planker til forleggernes falske fasader.
            Men jeg vil ikke leve i en slik kulisse. Jeg har fått nok. Forleggerne får heller åpne slottsporten og kysse frosker. Io me ne vado!

Jon Rognlien, tidligere faglitterær oversetter MNFF

Til toppen av siden

PRESSEOMTALE

AV AKSJONEN

PRESSEMELDINGER FRA OVERSETTERAKSJONEN